Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Det har jeg alltid hørt, og jeg har vært sterkt uenig. Selvfølgelig kan man vente forgjeves, for det er jo faktisk ikke noe automatikk i at dersom man bare setter seg ned og venter på alt som er godt, så kommer det til deg til slutt. Eller.. ?
Nå er jeg ikke fullt så sikker lenger. Så lite sikker er jeg, at jeg har begynt å lure på om jeg kanskje har tatt feil. Om det kanskje bare handler om å vente lenge nok, og at det er tålmodigheten vår som hindrer oss fra å få det vi venter på.
Jeg er ikke spesielt tålmodig av natur, men en ting skal jeg ha. Denne gangen har jeg overgått meg selv, og etter tre laaaaange år, har jeg endelig fått det jeg har ventet på. Og det på tross av at jeg hadde gitt opp, og trodd at all ventingen var forgjeves. For lengst. Men så feil kan man altså ta. Det handler visst bare om å vente lenge nok, og jeg føler meg for øyeblikket som et levende bevist på nettopp dette. Jeg ventet, og jeg fikk. Med min mentale helse i behold. Sånn noenlunde iallefall.