Jeg har lenge følt at jeg lever under en giljotin. En litt rusten og gammel en, som kan finne på å smelle ned når som helst. Smelle ned og ta livet av meg, og fordi det har føltes som et tidsspørsmål, har jeg gått rundt og ventet. Ventet og skottet opp med jevne mellomrom, men det har ikke skjedd noe. Det er ganske kjipt å leve med en sånn greie hengende over seg. Til tider uutholdelig vil jeg påstå, så i dag bestemte jeg meg for at nok er nok. Sånn kan jeg rett og slett ikke ha det, og derfor la jeg hodet på blokken. Bare for å bli ferdig med det. Men så skjedde det ingenting. Jeg røsket i den der innretningen igjen og igjen, men uansett hva jeg gjorde, så skjedde det absolutt ingenting.
Den har rustet fast, sa han. Den har rustet fast, og kommer ikke til å kappe av deg hode, uansett hvor hardt du prøver å få det til å skje. Faen, tenkte jeg. Hva skal jeg nå bekymre meg over..