Jeg har vært syk lenge. Altfor lenge, og energien har vært på bunnivå. Det lille jeg har hatt har jeg måttet bruke på MiniMe, så alt og alle har blitt neglisjert på det groveste. Jeg har ikke en gang orket å twitre faktisk, eller å komme med utbrudd i trafikken som er en italiener verdig, og da er jeg i dårlig form.
Men i dag skjedde det noe som ga meg følelsen av at jeg endelig er i ferd med komme tilbake. Det hele begynte med at jeg tok en ekstra runde i firkantkjøringen på Carl Berner i morgenrushet. Mens jeg bannet og svertet over alle mine elendige medtrafikanter. Og i ettermiddag har jeg jammen meg slengt med leppa opptil flere ganger, så jeg tror jeg bare setter en sluttstrek her. Fra og med nå er jeg frisk.

Siden jeg ikke er en sånn person som liker å utbrodere om sykdommer og plager på verken Facebook, Twitter eller her i bloggen, så nøyer jeg meg med å oppsummere det hele med følgende punkter:

• Prøver i hytt og gevær, og særdeles lite konkret informasjon.
• Diverse roting med nåler så store som strikkepinner. Inni ryggraden min.
• En sinnssykt bra kjæreste som har holdt meg i hånden hele veien.
• Et stykk Storeulv på overraskelsesbesøk med god kaffe. Etter at jeg hadde rømt.
• Mange titalls miligram med herlig berusende piller.
• En skjønn sykepleier fra etasjen under, som brukte fritiden sin på meg.
• To blottere.
• Et nytt bekjentskap.
• Og en meny som får meg til å frykte en eventuell pensjonisttilværelse på sykehjem.

Det er vel det.
Takk kjære Ullevål, for at jeg fikk anledning til å bruke opp min andel av skattepenger for de neste ti årene. Jeg har kost meg, og måtte vi aldri ses igjen.