Jeg har bodd i Oslo i nærmre 20 år. Jeg elsker Oslo, og når det kommer til selve hjertet av den, Grünerløkka, svulmer hjertet mitt bare jeg snakker om stedet.
Noe av det jeg elsker med gaten min, er at det alltid er mennesker i den. Fra grytidlig morgen, og ut i tidlige nattetimer er det folk der, og det gjør at jeg føler meg trygg. Jeg har alltid følt meg trygg i Oslo, og aldri opplevd noe negativt. Jeg banker i bordet mens jeg skriver dette, og samtidig kommer jeg på at det faktisk ikke er helt sant. En gang ble jeg overfalt av en psykotisk mann oppe i en nordvestlig bydel, men det har liksom aldri preget meg. Etter at jeg vitnet mot han i retten, har jeg liksom ikke tenkt noe mer på det, og jeg beveger meg jo svært sjelden i det området uansett. Okey, jeg beveger meg aldri i det området. Rett skal være rett.

Etter 22.juli var det en del som følte seg utrygge her i Oslo. Hendelsene gjorde folk redde for mange ting, men hos meg begrenset det seg heldigvis til å være skvetten i garasjeanlegget en måneds tid. Ute i selve byen følte jeg meg fremdeles trygg, og jeg ble bare enda gladere i den. Moren min var derimot utrygg og engstelig nok for oss begge, og hun bor et tosifret antall mil unna. Hun kunne bare ikke forstå at jeg ikke var redd, og prøvde flere ganger å overbevise meg selv om at jeg måtte være mer forsiktig. Nå måtte jeg vel ha murt meg inne for at hun skulle blitt fornøyd, men jeg kan jo uansett ikke gå rundt å tenke at noe kommer til å skje. Ikke har jeg noen grunn til det, og ikke har jeg noen erfaringer som tilsier at jeg skal behøve å være det.
Ikke utsetter jeg meg selv for situasjoner som er potensielt farlige heller. Det i seg selv er selvfølgelig ingen garanti, men jeg tenker at det reduserer risikoen betraktelig, og litt ansvar er man faktisk nødt til å ta for seg selv. Som jente, i disse tider, uansett hvor opptatt man er av at man skulle gå hvor man vil, se ut hvordan man vil, og være i hvilken tilstand man vil, uten å bli utsatt for noe. Selvfølgelig skal man det. Det handler om respekt, men nå er det en gang ikke slik, og da får man passe på seg selv. Så jeg raver ikke drita rundt i sentrum om kveldene. Jeg har ikke skjørt som er så korte at trusene mine er til allmenn beskuelse. Jeg blir ikke med fremmede enslige menn inn i mørke gater, eller andre steder for den saks skyld heller. Joda, det har hendt at jeg har blitt med fremmede menn hjem, men aldri alene. Det har også hendt at jeg har gått alene hjem, men bare i opplyste gater med folk i. Du behøver ikke å gå i gjennom Slottsparken, og du behøver i alle fall ikke å gå i gjennom Vaterlandsparken. Jeg vil nesten påstå at du er dum hvis du som jente går i gjennom Vaterlandsparken alene på nattestid, og etter titalls år i byen kjenner jeg den ganske godt. Ta en taxi isteden. Det er så verdt pengene, og spesielt hvis du har drukket litt, så vurderingsevnen ikke er helt på topp.

Men nå skriver jeg meg helt bort her. Det jeg egentlig vil si er at noe har forandret seg. For første gang i mitt liv er jeg redd, eller i alle fall engstelig, og det er alle overfallsvoldtektene som har skylden. Egentlig er det litt ulogisk. Ikke er jeg ute på byen lenger, og sjelden ute på kveldstid. Jeg har en stor og sterk kjæreste som følger meg hjem, og jeg går aldri i folketomme gater eller andre områder hvor man kunne tenke seg at noe slikt kunne skje. Likevel er jeg engstelig. Jeg kjenner det i magen, og bare det å gå i gjennom bakgården er til tider en liten kamp med meg selv.
For jeg gjør det jo. Og jeg tvinger meg selv til verken å løpe, kikke meg over skulderen, eller andre ting. Likevel kjenner jeg at kroppen er i en form for beredskap, og på en måte fasinerer det meg litt. Det irriterer meg, provoserer meg, og fasinerer meg. Alt på en gan., og jeg kan bare ikke fatte og begripe hvorfor det plutselig kommer kastende på meg nå når jeg er mindre utsatt enn noen sinne.

Uansett. Jeg liker ikke å gå rundt å være redd i mitt elskede Oslo. Jeg nekter å være redd, og jeg har tenkt til å ta tilbake natten som de så fint kaller det. Eller byen. Min by.