Ohoi.. Etter at han hadde fortalt meg at giljotinen hadde rustet fast, tok han like gjerne og demonterte hele greia, for så å shippe den avgårde til fjerne himmelstrøk. Eller i alle fall opp til Torshov, men det ligger jo utenfor ring 2 og er dermed mye av det samme.
Så da satt jeg der da, med Den høye mannen og et tilsynelatende sunt og normalt forhold. Det var det ingen som hadde trodd vel. Unntatt jeg da, den gangen jeg skrev om at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves. Nå viste det seg at jeg tok feil akkurat den gangen, men så fikk jeg rett igjen. Jeg hadde bare ikke ventet lenge nok. Ikke helt til nå. For nå går det bra. Livet er bra, men vi er ikke helt der at det danses på roser ennå. For det er tøft å skulle gå inn i et seriøst forhold når man er en erkesingel mamma som er vant til å klare seg selv.

På ufattelig kort tid har det skjedd så enorme forandringer at livet har føltes som et eneste stort kaos, og jeg har måttet bruke all energi på å overleve. Jeg har forsøkt å puste med magen, og jeg har kjempet med nebb og klør mot kjipe tanker og gamle mønstre som har dukket opp når jeg minst har ventet det. Jeg kjemper fremdeles, men jeg klarer å takle det, og for hver dag som går føles det faktisk bittelitt lettere. Jeg kan nesten ikke huske verken giljotin eller diverse kvelningsfornemmelser fra diverse tidligere kjæresteforsøk lenger. Nesten.

Det verste er at jeg mest sannsynlig har den aller største forandringen til gode, men det kan jeg ikke tenke på akkurat nå. Jeg har mer enn nok med å overleve, og kanskje også kose meg litt underveis. For når det faktisk finnes en eller annen gud der ute, som gir oss tålmodige og standhaftige creds og belønning til slutt, ja da må jeg jammen passe på å nyte det.
Så det så.