På ufattelig kort tid har det skjedd så enorme forandringer at livet har føltes som et eneste stort kaos, og jeg har måttet bruke all energi på å overleve. Jeg har forsøkt å puste med magen, og jeg har kjempet med nebb og klør mot kjipe tanker og gamle mønstre som har dukket opp når jeg minst har ventet det. Jeg kjemper fremdeles, men jeg klarer å takle det, og for hver dag som går føles det faktisk bittelitt lettere. Jeg kan nesten ikke huske verken giljotin eller diverse kvelningsfornemmelser fra diverse tidligere kjæresteforsøk lenger. Nesten.

Det verste er at jeg mest sannsynlig har den aller største forandringen til gode, men det kan jeg ikke tenke på akkurat nå. Jeg har mer enn nok med å overleve, og kanskje også kose meg litt underveis. For når det faktisk finnes en eller annen gud der ute, som gir oss tålmodige og standhaftige creds og belønning til slutt, ja da må jeg jammen passe på å nyte det.
Så det så.

Etter 22.juli var det en del som følte seg utrygge her i Oslo. Hendelsene gjorde folk redde for mange ting, men hos meg begrenset det seg heldigvis til å være skvetten i garasjeanlegget en måneds tid. Ute i selve byen følte jeg meg fremdeles trygg, og jeg ble bare enda gladere i den. Moren min var derimot utrygg og engstelig nok for oss begge, og hun bor et tosifret antall mil unna. Hun kunne bare ikke forstå at jeg ikke var redd, og prøvde flere ganger å overbevise meg selv om at jeg måtte være mer forsiktig. Nå måtte jeg vel ha murt meg inne for at hun skulle blitt fornøyd, men jeg kan jo uansett ikke gå rundt å tenke at noe kommer til å skje. Ikke har jeg noen grunn til det, og ikke har jeg noen erfaringer som tilsier at jeg skal behøve å være det.
Ikke utsetter jeg meg selv for situasjoner som er potensielt farlige heller. Det i seg selv er selvfølgelig ingen garanti, men jeg tenker at det reduserer risikoen betraktelig, og litt ansvar er man faktisk nødt til å ta for seg selv. Som jente, i disse tider, uansett hvor opptatt man er av at man skulle gå hvor man vil, se ut hvordan man vil, og være i hvilken tilstand man vil, uten å bli utsatt for noe. Selvfølgelig skal man det. Det handler om respekt, men nå er det en gang ikke slik, og da får man passe på seg selv. Så jeg raver ikke drita rundt i sentrum om kveldene. Jeg har ikke skjørt som er så korte at trusene mine er til allmenn beskuelse. Jeg blir ikke med fremmede enslige menn inn i mørke gater, eller andre steder for den saks skyld heller. Joda, det har hendt at jeg har blitt med fremmede menn hjem, men aldri alene. Det har også hendt at jeg har gått alene hjem, men bare i opplyste gater med folk i. Du behøver ikke å gå i gjennom Slottsparken, og du behøver i alle fall ikke å gå i gjennom Vaterlandsparken. Jeg vil nesten påstå at du er dum hvis du som jente går i gjennom Vaterlandsparken alene på nattestid, og etter titalls år i byen kjenner jeg den ganske godt. Ta en taxi isteden. Det er så verdt pengene, og spesielt hvis du har drukket litt, så vurderingsevnen ikke er helt på topp.

Men nå skriver jeg meg helt bort her. Det jeg egentlig vil si er at noe har forandret seg. For første gang i mitt liv er jeg redd, eller i alle fall engstelig, og det er alle overfallsvoldtektene som har skylden. Egentlig er det litt ulogisk. Ikke er jeg ute på byen lenger, og sjelden ute på kveldstid. Jeg har en stor og sterk kjæreste som følger meg hjem, og jeg går aldri i folketomme gater eller andre områder hvor man kunne tenke seg at noe slikt kunne skje. Likevel er jeg engstelig. Jeg kjenner det i magen, og bare det å gå i gjennom bakgården er til tider en liten kamp med meg selv.
For jeg gjør det jo. Og jeg tvinger meg selv til verken å løpe, kikke meg over skulderen, eller andre ting. Likevel kjenner jeg at kroppen er i en form for beredskap, og på en måte fasinerer det meg litt. Det irriterer meg, provoserer meg, og fasinerer meg. Alt på en gan., og jeg kan bare ikke fatte og begripe hvorfor det plutselig kommer kastende på meg nå når jeg er mindre utsatt enn noen sinne.

Uansett. Jeg liker ikke å gå rundt å være redd i mitt elskede Oslo. Jeg nekter å være redd, og jeg har tenkt til å ta tilbake natten som de så fint kaller det. Eller byen. Min by.

Jeg er det man i denne sammenhengen vil kalle heldig stilt, og har venner og bekjente som er utrolig aktive på Facebook. De kommenterer og liker over en lav sko, unntatt den ene gangen, og jeg endte altså opp med å slette den. Jeg husker at jeg rasjonaliserte det vekk med at statusen var teit, og ikke noe som passet seg på Facebook, men i ettertid innså jeg at det egentlig var en annen grunn. Jeg følte meg faktisk litt teit som hadde en enslig status stående, og nesten litt upopulær fordi ingen tok seg bryet med å i det minste like den. Idiotisk, ikke sant?

Så i bunn og grunn fungerer kanskje Facebook som en slags målestokk på hvor populær du er. Antall likes, kommentarer, wallposts, kule bilder fra sosiale sammenhenger med de rette folkene, eventer man (ikke) blir invitert på, o.s.v. Alt er med på å si noe om hvor mange mennesker som syns du er viktig nok til å bruke tid på. På Facebook, og i det virkelige liv. Tilsynelatende. Så blir spørsmålet om folk flest tenker over det på den måten når det gjelder andre, eller om det er mest enn selv som blir «satt under lupen.» Jeg vet ikke, men jeg har bestemt meg for å drite i det, og sverget på at uansett hva som skjer skal jeg aldri slette en statusoppdatering igjen.
Så hva med deg?

Siden jeg ikke er en sånn person som liker å utbrodere om sykdommer og plager på verken Facebook, Twitter eller her i bloggen, så nøyer jeg meg med å oppsummere det hele med følgende punkter:

• Prøver i hytt og gevær, og særdeles lite konkret informasjon.
• Diverse roting med nåler så store som strikkepinner. Inni ryggraden min.
• En sinnssykt bra kjæreste som har holdt meg i hånden hele veien.
• Et stykk Storeulv på overraskelsesbesøk med god kaffe. Etter at jeg hadde rømt.
• Mange titalls miligram med herlig berusende piller.
• En skjønn sykepleier fra etasjen under, som brukte fritiden sin på meg.
• To blottere.
• Et nytt bekjentskap.
• Og en meny som får meg til å frykte en eventuell pensjonisttilværelse på sykehjem.

Det er vel det.
Takk kjære Ullevål, for at jeg fikk anledning til å bruke opp min andel av skattepenger for de neste ti årene. Jeg har kost meg, og måtte vi aldri ses igjen.

Jeg har kvernet på tankene siden i går, og jeg kjemper med nebb og klør for å dytte vekk lysten til gjøre noe med dem. Gjøre noe som vil fjerne både dem og den vonde følelsen som kom snikende sammen med dem. Selv om jeg vet at det mest sannsynlig vil føre til andre vonde følelser tar over. Verre følelser.

Herregud, jeg føler meg helt gal!
Er det bare jeg som har sånne dager?

Men da er vi enige om det da. Dette er det du får, og sommeren 2011 har vært en knall norsk sommer, full av fint vær.
Takk for meg.

Jeg har ikke sovet særlig bra de siste nettene. Jeg har sittet og sett på MiniMe som sover, og mens den lille brystkassen hans har hevet og senket seg rolig, har jeg kjent morskjærligheten sprenge i brystet. Jeg har ønsket at jeg kunne beskytte han mot alt, og jeg har lurt på hva slags Oslo han skal vokse opp i. Jeg har til og med tenkt på om jeg gjør han urett ved å la han vokse opp her i indre Oslo øst.

Men nå syns jeg at det er nok.
Følelsesmessig var jeg ferdig på mandag. Som de aller fleste andre var jeg ikke direkte berørt av det som skjedde, og den magiske stemningen som lå over byen den dagen, var med på å sette ting på plass for meg. Jeg er ferdig med sorg, jeg er ferdig med sinne, og jeg er ferdig med å gruble. Selvfølgelig kan MiniMe vokse opp i byen. På samme måte som jeg har Løkka i blodet, er også han i ferd med å bli en Løkkagutt, og det er her vi hører hjemme. Her, i mangfoldet av fantastiske mennesker, og skal vi noen sinne flytte herfra, er det iallefall ikke p.g.a. dette.

Den gale fyren fortjener verken mine følelser eller min energi. Det er det bare MiniMe, og alle de andre menneskene jeg bryr meg om som gjør, og derfor fortsetter jeg nå som før. Jeg vil nok bli minnet på det som skjedde med jevne mellomrom, men når det skjer, skal jeg kjenne på den gode følelsen jeg hadde på mandag. Da vi sto i rosetoget, og kjente på kjærligheten som lå som et teppe over hele byen. Det er DET jeg vil jeg huske fra disse dagene.

Mitt elskede Oslo.

Men nå har jeg så smått begynt å skjønne at det kanskje ikke bare er fordeler med at MiniMe blir eldre. Han må jo bl.a. få være oppe litt senere i helger og ferier, og hva er det han kan se på tv i det aktuelle tidsrommet? Jo, nå skal du høre. Du er kanskje ikke barn, eller muligens har du barn som enten for unge, eller altfor altfor gamle. I så fall kan jeg fortelle deg, at sånn cirka kl. 20, begynner all den crappy familieunderholdningen på tv. De programmene som er så ufattelige kjedelige og dårlige, at du nærmest vrir deg i smerte av å se på dem. De programmene som du sikkert så på sammen med foreldrene dine da du var liten, mens dere spiste kyllingvinger, pizza med kjøttdeig og ketchup, eller skjell med fiskepudding og reker i. Vi snakker Dan Børge Akerø, Tande P, og gutta. Er du med meg? Jeg er ganske sikker på at du likte. Jeg er ganske sikker på at JEG likte det, men akkurat nå er jeg heller usikker på om foreldrene våre var spesielt begeistret. Etter å ha sett på Allsang på grensen i kveld, kan jeg bare ikke skjønne hvordan jeg skal overleve de neste årene, og møter jeg på Katrine Moholt på gaten en dag, så tar jeg ikke ansvar for hva som skjer. Jeg bare nevner det.

Jeg har slanket vekk 25 kilo til nå, og jeg vet at det eneste som fører til varig vekttap, er et balansert kosthold, trening, og en livsstilendring. Og når det kommer til trening, snakker jeg om styrketrening, styrketrening og atter styrketrening. Det er vel og bra å hive seg på en løpetur, men det hjelper ikke å løpe til du dør, hvis du ikke har noen muskelmasse som kan forbrenne fettet.

Men altså.. Min mor. Hun har alltid snakket om at hun vil slanke seg, men hun har aldri villet det nok til faktisk å stå løpet ut. Hun har all verdens fine unnskyldninger, som f.eks. den om at hun er nødt til å smake på absolutt alle kakene i et bursdagselskap, for hvis ikke kan vertinnen bli såret og lei seg. Og når den sporadiske løpeturen ikke har ønsket effekt, er det like greit å slutte fordi man føler seg sprek nok, fremfor å lytte til erfarne fjellfolk, som prøver å formidle at en liten styrkeøkt hadde gjort seg. Nei.

Men lavbarbo er altså tingen. Tanken på å gå ned i vekt ved å fråtse i fett, og uten å måtte røre på seg, var rett og slett så forlokkende, at hun var nødt til å hive seg på, og jeg må si at jeg betraktet det hele nyskjerrig fra avstand. Det skal sies at damen tilsynelatende gjorde en innsats. Hun leste seg opp, og fant ut av en del ting, men likevel skjedde det ikke noe på vektfronten. Hennes forklaring var at hun ikke var i ketose for å gå ned i vekt, men bare for at det var godt for kroppen og systemet hennes, så det gjorde ingenting om hun ikke gikk ned. Den ikke fullt så offisielle forklaringen, den jeg fikk fra hemmelige kilder som lever tett på henne, var at det ikke akkurat hjelper å gå på lavkarbo fem dager i uken, når man drikker tre liter vin og spiser to kilo sjokolade på de to siste. Så jada.

Nå har hun vært på ferie. Hvert år ferierer hun på det samme stedet. På det samme hotellet, og det samme rommet, i en kystlandsby på en av de greske øyene. Der var hun dessverre nødt til å avslutte lavkarbo-dietten sin, for det var umulig å få tak i fisk der. Umulig å få tak i fisk i en gresk kystlandsby faktisk, og det syns jeg sier alt om henne. Mens vi andre opplever at det er enklere å leve etter lavkarbo i Middelhavslandene, hvor kjøtt, fisk, grønnsaker og olje, er sentrale ingredienser i matlagingen, klarer altså ikke hun å holde seg til dietten, fordi hun ikke finner noe sted som serverer fisk. I en gresk kystlandsby. Jeg kjenner jeg kan gjenta det der i det uendelige.

Vel, vel.. damen fornekter seg ikke, og jeg sitter her og vurderer hvordan jeg kan få meg kjevelås før jeg skal på besøk dit i helgen. Det er nemlig eneste måten jeg kan unngå å si noe når hun setter i gang med å klage over hvor tykk hun er, og over at jeg er altfor altfor tynn. Kan ikke akkurat si at jeg gleder meg, men en ting er jeg glad for. Det er ingen tvil om hvorfor jeg har blitt sånn at jeg skal gjøre ting 110%, så aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Og jeg er bare SÅ glad jeg gikk. Sushien var god, men filmen var bedre. Vel.. egentlig er ikke jeg i stand til å si noe om en film er bra eller ikke, men den var iallefall utrolig morsom, og jeg lo godt allerede i første scene . Den scenen som et par andre syns var fryktelig klein, men som ikke blir så ille å se på lerretet hvis man har opplevd det live Og sånn fortsatte det.

For meg var det to ting som gjorde filmen. Det ene var brudgommens søster Megan som bare var hysterisk morsom i seg selv, men det faktum at jeg kjente meg igjen i veldig mange av situasjonene, var også med på å gjøre dette til en overraskende bra filmopplevelse.

I skrivende stund har filmen allerede spilt inn større summer enn SATC i USA, og jeg må ærlig innrømme at jeg forstår hvorfor. Dette er på en måte SATC som møter Hangover, og til sammen blir det en film du kommer til å le godt av. Og er du en jente i din beste alder sånn som meg, og kan se tilbake på din andel av herrehistorier, mer eller mindre vellykket sex, roadtrips, og venninneforhold av ymse slag, så er dette også en film du kommer til å kjenne deg igjen i mange ganger. Veldig mange ganger

Filmen har premiere førstkommende fredag, og du bør absolutt tromle sammen venninnegjengen og komme deg avgårde, akkurat slik som jeg har tenkt til å gjøre. Jeg er overbevist om at dere alle kommer til å like den, selv de av dere som ikke akkurat satte pris på SATC-gjengen, og skulle jeg ta feil, er det aldri feil å tilbringe en fredagskveld sammen med jentene, er det vel?

Sånn til slutt poster jeg traileren, så får en liten smakebit. Helt ærlig syns jeg ikke at den er en så god reklame som filmen fortjener, og at de kunne valgt SÅ mange andre scener som er mye morsommere, men det spiller jo ingen rolle nå som du allerede har bestemt deg for å se den
Jeg gleder meg